I år hadde eg store planar om å strikka eit skikkeleg fint blondesjal i bursdagsgåve til mamma. Eg fann oppskrift på eit som ikkje såg så altfor vanskeleg ut, men likevel var det litt meir elegant ein eit vanleg rillesjal, som ho har fått før.
Hovuddelen med 1 rett, 1 rett, 1 rett gjekk radig unna. På tredje omgang av holstrikkmønsteret oppdaga eg at eg hadde laga eit kast for mykje på første omgang, så mønsteret gjekk ikkje opp. Med fleire hundre masker på pinnane forsvann all piffen. Eg hatar å rekkja opp, så eg bestemte meg for å gjera det beste ut av situasjonen. Redninga vart ein enkel blondekant, av typen som er på det populære Camomillesjalet.
Endemaskane på kanten og på sjalet strikka eg saman, så eg slapp både avfelling og samansying. Eg hugsar ikkje heilt kvar eg fann oppskrifta, men eg trur eg googla strikket blondekant eller noko liknande.
Sjalet vart stort, så det varmar godt nedover ryggen. Etter blokking vart det ubeskriveleg lett og luftig, nesten som ei stor fjør. Garnet er Shetland soft, i fargen rips. Eg tykkjer ikkje fargen er så veldig ripsete av seg, meir vinraud/plommeraud/stikkelsbærraud. På bileta vart fargen altfor rosalilla, men raudt+kamera har eg dårleg erfaring med.
Bustehunden stilte opp som modell, men det var litt meir motvillig denne gongen.